Ankommet San Lucas

Etter en måned i Bolivia, har vi endelig ankommet vårt bosted og arbeidsplass de neste 14 måneder. San Lucas er en liten landsby med ca 2500 mennesker, og ligger i ca 3500 m høyde. Huset vi bor i er virkelig koselig. Stilen er gammel og rustikk, med keramikk skåler og krukker, grande fruktskåler som bugner med frugt, flettekurver og gammelt bestikk og kasseroller i stål. Vi har til og med tre høns her. Så hver morgen ligger det tre ferske, ruget egg. Kosligere kan det nesten ikke bli.
Jeg kommer tilbake til livet, huset og bilder fra San Lucas.

Forrige uke var siste uke med spanskundervisning i Sucre. Da fikk vi nye lærere, og min var super. Lærte masse og fikk snakket masse. Synes selv jeg egentlig var ganske så god:) Vi fikk smake en god del på den boliviansk kultur denne uke. Onsdag var vi på salsakurs. Christoffer var....heheh...svært underholdene for hele klassen, tror jeg. Ikke mye hofte bevegelse der, men mer tømmerstokkdansen. Torsdag var vi på lokalpub med en spansklærer vi har blitt godt kjent med. Da vi kom inn ca kl 1500, lå alle mennene med hodet på bordet og sov med en flaske vodka foran seg. Noen ganger ble det ropt noen ord til oss som "Gringo No puedes!"(Gringo du kan ikke.)Men for det meste var det kun oss som var våken. Fredagen var jeg på kokkeskole med en noen andre studenter fra skolen, hvor vi lærte å lage Picante de pollo. "Sterk kylling" kan man vel oversette det med. Artig og lærerikt. Christoffer ble hjemme, men møtte oss etterpå for å ta en øl. En øl ble fort til flere, ville ha mere. Gutten mista hemninga. Så vi ble go' i bajsen, så go' at Christoffer kjøpte en sigar.
Når klokken ble 02.30, kom vi  på at husvertinnen vår låser døra innenfra hver dag kl 2300. Dermed ble kvelden avsluttet, og da vi kom hjem ringte vi på for å vekke henne. Det var ikke populært.

Dagen etterpå skulle vi opp kl 0800 fordi vi skulle på fjelltur med vår spansklærer og hans mærkelige unge kjæreste fra Canada. Turen var fabelaktig! Den første dagen gikk vi ca 2 timer til en fjellet Biskop, som vi skulle bestige dagen etterpå. Vi måtte krysse en elv for å komme oss videre. Da vi kom fram til campen, kom mange nyskjerrige barn for å kigge på oss. De syns det var spennende med to hvite gringoer som gav godteri vekk. Om kvelden hygget vi rundt bålet under klar himmel fullpakket med stjerner. Idyll! Vi ble servert Whiskey de Bolivia, halv kopp 96%, halv kopp vann og to teskjeer sukker. Fy f***, sir æ bare.
Komfort er ikke alltid noe bolivianere tenker på. Da vi skulle sove presset vi fire mann + tursekk i et 2x2m telt. Som sild i tønne, kan ikke passe bedre enn her. Når du har lagt deg ned, kan du bare glemme og skifte stilling. Liggeunderlag hadde vi heller ikke. Men allting går her i verden, og vi overlevde natta og.
Dagen etterpå skulle vi gå ca 1,4 km, så og si rett opp. Fjellet var rimelig tungt å bestige. Flere ganger måtte vi krype på alle fire. En litt annen utfordring enn Øretoppen. Fjellet var ikke høyere enn 3600m, men det var en begynnelse og treningstur, i forhold til Huyana Potosi som er ca 6000 m, og som vi skal prøve oss på til våren (kanskje). Har funnet ut at jeg ikke har de seige klatrelårene, så det skal mye trening til før jeg er der.
Da vi kom ned fra fjellet, skulle vi gå hjem igjen i steikende varme! Tilsammen gikk vi 6 timer den dagen, og jeg var ferdig da vi kom hjem. Slukte 1l øl og en gigantisk ørret. Men en utrolig flott tur!

Tirsdag kom Stine og Søren tilbake fra DK, så torsdag satte vi nesen mot San Lucas. Det var en humpete kjøretur på 4,5 time. Det er sommer i Boliva snart, hvilket betyr regntid. Så på et tidspunkt i løpet av kjøreturen, måtte vi krysse to elver med en dybde på nesten 1 m med bilen. Det var ligefør det kom vann inn gjennom dørene. Men sånn er det å jobbe på landet i et uland. Ingen broer og ingen asfaltert vei. Men det er jo akkurat det som gjør det så spennende:)

Ellers er vi gått i gang med arbeidet som vi skal gjøre her nede. Stine har lært med hvordan jeg skal lage regnskapet, som jeg har ansvar for nå. Det er faktisk et rett så hyggelig arbeid. Men jeg kommer tilbake til arbeidet vårt i neste innlegg. Nå står Stine i "det røde køkken" og lager gresskarsuppe. Her lages ALT fra bunnen av. Så tre timer bruker vi på hver middag:)

Chris er en stolt eier av det nye skinnforkle han fikk en dame til å lage til han. (Bilde ble utrolig rart og fikk ikke til å snu det).

Etter er frisørbesøk i Bolivia:)

Her startet vår fjelltur med å krysse en elv.

Utsiktsbilde

Campen. Utrolig koselig under stjernehimmelen.

Dette bilde er egnetlig nedstigningen fra fjellet. Det er kanskje litt vanskelig å se, men her måtte vi ned på alle fire for å komme oss ned.

Her var turen over, og vi var solbrente, tørste, sultne og utslitte. Ørret og øl slår ikke feil etter en sånn tur.

Her er vi på kjøkkenet til Stine og Søren i San Lucas- Vår første aftensmad.

På toppen av fjellet. Herlig!

Håper alle har det bra og er kommet i julestemning i både Norge og Danmark. Jeg ser i hvertfall frem til jul, og det gjør Christoffer og:) For å få litt dansk julestemning, har Stine den gamle danske serien Matador, som man ser hverdag i julen fram til den 24. Så det blir en episode hver dag.

Hørs!

Evig syk

Ventetida er over...nå er vi klare igjen, forhåpentligvis. Jeg og Christoffer har IGJEN hatt problemer med magen, og nå er Christoffer blitt forkjølet, og igår natt hadde jeg oppkast, så det ble ingen språkskole på meg, og kun en halvdag på Christobal. Jeg hadde min første løpetur på tirsdag her i høyden (2800 m), og Herre Jemeni det var tungt!! Jeg løp dessverre ikke mer enn 3 km(!), før bena sa stopp, blodsmak i munnen, kraftige smerter i brystet og null pust tilbake. Jeg har en mistanke om at det var denne turen som utløste de kraftige magesmertene og de flere oppkast jeg fikk natt til onsdag, som dermed forhindret meg i å dra på skolen. Hoff, å løpe i høyden blir en av mine største utfordringer.

Så har vi vært 8 dager i Sucre, og i vår IMCC leilighet. Den er grande:) Dessverre har utleieren vår, som bor under oss, to hunder som går løse. En schæfer og en god blanding av noe. Blandingshunden Ocho er god som gull og vil kun ha kos når vi går forbi, men det er annerledes med schæferen Bandito. Den bjeffer en del, hvilket skremmer Christoffer:) En stund nektet Christoffer å bo her, men det har endret seg nå, da Bandito har blitt kjent med oss og er som regel rolig når vi kommer inn. Men stadig vekk vil Christoffer at vi skal gå arm i arm og snakke høylytt mot Bandito for virke stor og skremmende:)

Som sagt, er vi begynt på språkskole. Den er ok den, men har en mistanke om at min lærer (vi har privatundervisning, en lærer hver) kjeder seg en del, da han ofte gjesper og legger hodet ned på skrivebordet mens jeg er i gang med å fortelle noget eller leser en tekst. Han er heller ikke så god til å tilpasse undervisningen til meg, så det meste jeg lærer har jeg lært. Men det beste er, at jeg får snakke masse spansk! Vi har 6 timer spansk, og etter 4 timer bytter vi lærer. Denne læreren er litt mer motivert, og er meget glad i å snakke om dans, fiesta, øl og mat. I dag lærte jeg at kokain i Bolivia er den beste, og ikke den dårlige vi har i Europa. Det er DEN man blir dårlig av. Ikke den i Bolivia, som er ok. Han spurte også om det var mange single i Norge, for har kunne tenke seg en norsk kjæreste som kunne være mor til han og mor til hans barn (han er skilt, og har to barn). Bolivianske kvinner var han nemlig trette av! MEN; han hadde ikke behov for kjæreste enda, for han har en canadisk kjæreste nå. Men hun reiser snart. Han ville gjerne sende bilde av han og hans barn, så bare si i fra hvis noen er interesserte.
Språkskolen er sjarmerende på sitt vis, men jeg savner nok vår danske spansklærer Helle i Aalborg. Hun er fantastisk!

De siste dagene i La Paz gikk til å løpe fra kontor til kontor, men også til Cholita Wrestling. En boliviansk versjon av Hulk Hogan og den amerikanske wrestling, bare at her var det den tradisjonelle bolivianske damen mot mennene. Interessant, er det jeg kan si om det:)

Turen til Sucre var nydelig. Håper filme gav et lite innblikk i det flotte og forskjellige landskape Bolivia har å tilby. Sucre blir kalt Den hvite by, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor; alle bygningene er hvite. Det er mye varmere her og mer moderne enn La Paz. Byen bærer preg av den kolonistiske innflytelsen, men flott uansett. Her kan vi gjerne bli en stund. Byen er ikke så stor, så den er overkommelig, og utrolig billig. Mat på en litt fin restuarant koster ca 30 kr. De har også et utrolig lekkert frugt- og grønnsagsmarked, som jeg nesten er i hver dag. Hyggelig å snakke med de gamle damene som vil prøve å selge deg alt.

Stine og Søren er dessverre reist til Danmark, men kommer tilbake i slutten av november. Dermed er vi latt alene med spansken. Det positive i det er at vi bare må snakke! Her om dagen fikk vi besøk av huseieren, hvor vi hadde en lengere samtale om hva vi ikke hadde betalt for. Det gikk til sist, og jeg var rimelig fornøyd med vår spanske presentasjon. Christoffer har virkelig blitt bedre.

Til sist, bildedryss;

Det er alltid fest, opptog, musikk og fyrverkeri i de bolivianske gater,

Glad og fornøyd.

Illimani ca 5800 m

På grillfest utenfor La Paz med folk fra den danske ambassaden, IBIS og andre bolivianske klatreentusiaster.

Klar for avgang mot Sucre i vår kuule Land Cruiser.

I leiligheten i Sucre. En liten moteoppvisning av dagens innkjøp.

Christobal koser seg på takterrassen med tørket lamakjøtt og en pilsner.

I Tarabuco

Her hygger de seg med kokablader

Den tradisjonelle og den moderne mann.

Og den moderne kvinne:)

 Det var det! Kommenter gjerne.

Katarinas første video

Etter en 12 timers lang kjøre tur sydover, kom vi til Sucre natt til onsdag den 9. Vi var heldig å få arbeidsvisumet tirsdag, så vi kunne starte å kjøre tidligere enn planlagt. Dessverre er det omrokkeringer i departementet som skriver ut kjørekort, så vi må nok vente en mnd med å få kjøre landcruiseren vår. Jeg har lagt ut en liten film fra kjøreturen vår. Den er veldig "prøve-aktig", så ikke vær for kritisk:) Det har tatt meg evigheter og bare klippe filmen og legge til lyd. Mange ting som skal konverteres osv. Tålmodigheten rant ut, så her er resultatet.Kommer sterkere tilbake!

Oppdaterer igjen ganske snart med bilder og mer utfyllende skriverier om hva vi har gjort forrige uke. Men å er det siesta, før vi skal tilbake på språkskolen, så jeg skal ta en liten lur.

Hørs!

Bolivia

Mandag 31.10.11 kl 0530 lokal tid, landet vi i La Paz, Bolivias hovedstad i en høyde på ca 4060 m. Der sto Søren og Stine og tok oss vel i mot. Flyturen på ca 20 timer var rett og slett for jævlig!! Christoffer hadde vondt i ryggen, og jeg var så kvalm at jeg kastet opp. Det var en fryd og lande i kjølige La Paz, selv om Christoffer ble syk av høyden allerede da vi var  på vei ut av flyet. Stakkars Christoffer, han har vært syk stortsett hver dag. Først høydesyke, så mageinfeksjon og nå høydesyke igjen. Men han er på bedringens vei.
Lufta i La Paz er ekstremt tynn, så bare det å ta på seg klærne gjør at man blir tungpustet.

Bolivia er fantastisk! Med sine majestetiske fjell som ruver over byen, er synet imponerende. Bygningene ligger vegg i vegg opp langs de bratte fjellsidene, som gamle damer og menn overhodet ikke har problemer med å bestige. Heldigvis har turismen enda ikke fanget Bolivia, da den bolivianske kultur er sterkt gjennomtrengende. Cholitas'ene er tradisjonelle bolivianske kvinner, som er kjent for sine fargerike skjørt og bowler hatt, og kan finnes over alt i La Paz. Små, runde damer som nesten løper opp de bratte bakkene, med en kondis som svarer til Petter Northug. Bolivianerne er ikke det mest utadvendte folkeslaget, men er svært hjelpsomme når vi spør. Med det lille spanske jeg og Christoffer har lært, er de meget hjelpsomme. Vi har enda ikke gjort noen fatal språklige feil (tror vi), men det skal nok komme.

Første dag i La paz gikk til å registrere oss som arbeidere, et slags arbeidsvisum kan man si. Det tok sin tid. Frem og tilbake, til alle mulige kontorer før det gikk i orden. Så nå håper vi bare på at det skal være klart til mandag.

Tirsdagen reiste vi på "ruste-sammen" tur med Stine og Søren. Dagen startet med at vi kjørte til 4600 m høyde. Her skulle vi Mountain bike fra 4600m og ned til ca 1200 m. Veien vi syklet på skal vist være verdens farligste vei, og kalles The Death Road. Vi brukte ca 4 timer på hele turen ned, inkl stopp. Det var vildt!Mye fart og moro.

Etter turen kom vil til byen Coroico. Her leide vi en leilighet som lå i fjellskråninga. Det var en fantastisk utsikt!  Det ble mye hengekøy ligging, lesing og avslapning. Christoffer fikk dårlig mage her, så jeg og Christoffer måtte overnatte en ekstra natt.

Hotellets beliggenhet var utrolig! Leiligheten hadde et fritt utsyn til jungelen og de majestetiske fjellene. Jeg lå mange timer i hengekøyen, bare for å beundre den flotte utsikten og høre på de deilige fuglelydene. Det var en annen lyd enn måsa i Kirkenes, når våren nærmer seg. Om kvelden kunne vi se ildfluer! Dagene i Coroico ble rolige, siden Christoffer ble så syk, men det gjorde ingenting, da området virkelig var avslappende.

Nå har vi akkurat komme tilbake til La Paz, etter en 2,5 timers nervepirrende kjøretur. Nå skal vi møtes med Stine og Søren for å ordne visittkort, og spise. Jeg er sulten.

Btw, vi er 5 timer bak DK og Norge.

Utsikt fra hotellet i La Paz. 

For å få arbeidsvisumet måtte vi utfylle et skjema med maskinskrevet bokstaver fra en skirvemaskin. I Bolivia finnes det mange boder som gjør dette:) Nesten ingen har internett, så alt som skal printes og kopieres, foregår i butikker.

Utsikt om kvelden. Det er kaldt om kvelden her i høylandet, så jeg klarte ikke lukke opp vinduet for å ta bilde:)

Vi er klare for mountain biking on The Death Road!

Her er start, og vi er ca 4600 m over havet.

Vi did it!

Leiligheten i Coroico. Stine og Søren koser seg i hengekøya

Første kveld var Christoffer frisk, så da ble det gitarspill og Kumbaya my Lord.

Utsikt over Corioco. Magnificent!

Chiller i hengekøya. Det er mitt første kjøp når jeg kommer fra Bolivia. 

P.S Noen ganger tar det en evighet å få laste opp bildene, så jeg må være selektiv. Ville gjerne vise dere alt, men som mange andre ting i Bolivia, er nette ustabilt.

Klar for avreise....nesten

Så er det vår tur til å reise fra DK og videre til Bolivia. Det har gått altfor fort, siden vi takket ja til å arbeide som frivillig IMCC Ulands koorporant her i mars. For folk som ikke helt vet hva jeg og Christoffer har takket ja til og hva vi skal gjør i Bolivia, så kommer jeg med en kort oppsummering. I mars søkte jeg og Christoffer på et utviklingsprosjekt i bla. Bolivia, som organisasjonen IMCC Uland står for. IMCC ser en organisasjon hovedsakelig for medisinstudenter , men også andre sundheds/helse studenter. IMCC Uland er en underorganisasjon av store IMCC, og beskjeftiger seg med utviklingsprojekter i tre land; Ghana, Mali og Bolivia. Prosjektene er støttet av det danske utenriksdepartementet DANIDA. Hovedfokuset ligger på den helsemessige delen, hvor IMCC Uland ønsker å oppnå en bæredyktig utvikling innenfor helse.

To dager etter søknaden var sendt, fikk vi svar om at vi var velkomne til et intervju i København. Intervjuet må ha gått bra, siden vi en time etter vi hadde kommet inn i leiligheten i Aalborg, mottok en tlf om at vi var ønsket på Bolivia prosjektet.

Siden da har det gått letter sagt, i ett! Møter flere gang i måneden, rundt omkring i Danmarks lille land. Danmark er lite, men vi har sittet bra mange timer i tog det siste halve året.... Spanskundervisning, så mye vi har orket. Men gøy og lærerikt har det i hvertfall vært. Det siste halve år har vært vårt utdannelsesforløp, slik at vi er klar til akkurat denne dagen; nemlig å være med til å styre et prosjekt i innsatsområde. Så nå er dagen kommet (eller i morgen), og vi er langt i fra ferdig med å pakke. Det blir nok en lang natt..

Nede i Bolivia står to søte dansker og venter på oss med en av våre tre land cruisere, Stine og Søren. Vi skal dele vår Casablanca med dem, og det gleder vi oss masse til. Hva vi egentlig skal gjøre nede på prosjektet er vanskelig å beskrive. Kort sagt; vi skal styre et helseprosjekt sammen med Stine og Søren, våre bolivianske ansatte og Bolivia gruppen i Danmark.

Lørdagen for to uker siden, hadde vi en Farvel-fest med hele 50 stk. Mine fantastiske venninner og søster, Anne Mette, Marielle og Hanne, kom hele veien fra Norge på overraskelsesbesøk. Festen var desidert en suksess!!! En av de bedre fester jeg noensinne har vært til/arrangert. Skulle gjerne vist dere alle bildene, så alle kunne fått seg en god latter.

Men nå skal det pakkes som bare juling, og neste gang vi ses er vi i Bolivia, La Paz.

Drengerne er højt og lavt!

Full dans på dansegulvet.

Vi var så heldig at vi fikk gaver, kaker og denne sjekken, hvor Andreas  hadde startet kronerulleringen. Den skal brukes til Galapagos.

Party Party!

Haha!

Ballongdans på gang.

I full sving

Alle er tilfredse med ballonlegen.

Det var vel ca 14 stk som sov over den "natta".

Aaaahhh...dagen derpå

Hasta luego, chicos.