Evig syk

Ventetida er over...nå er vi klare igjen, forhåpentligvis. Jeg og Christoffer har IGJEN hatt problemer med magen, og nå er Christoffer blitt forkjølet, og igår natt hadde jeg oppkast, så det ble ingen språkskole på meg, og kun en halvdag på Christobal. Jeg hadde min første løpetur på tirsdag her i høyden (2800 m), og Herre Jemeni det var tungt!! Jeg løp dessverre ikke mer enn 3 km(!), før bena sa stopp, blodsmak i munnen, kraftige smerter i brystet og null pust tilbake. Jeg har en mistanke om at det var denne turen som utløste de kraftige magesmertene og de flere oppkast jeg fikk natt til onsdag, som dermed forhindret meg i å dra på skolen. Hoff, å løpe i høyden blir en av mine største utfordringer.

Så har vi vært 8 dager i Sucre, og i vår IMCC leilighet. Den er grande:) Dessverre har utleieren vår, som bor under oss, to hunder som går løse. En schæfer og en god blanding av noe. Blandingshunden Ocho er god som gull og vil kun ha kos når vi går forbi, men det er annerledes med schæferen Bandito. Den bjeffer en del, hvilket skremmer Christoffer:) En stund nektet Christoffer å bo her, men det har endret seg nå, da Bandito har blitt kjent med oss og er som regel rolig når vi kommer inn. Men stadig vekk vil Christoffer at vi skal gå arm i arm og snakke høylytt mot Bandito for virke stor og skremmende:)

Som sagt, er vi begynt på språkskole. Den er ok den, men har en mistanke om at min lærer (vi har privatundervisning, en lærer hver) kjeder seg en del, da han ofte gjesper og legger hodet ned på skrivebordet mens jeg er i gang med å fortelle noget eller leser en tekst. Han er heller ikke så god til å tilpasse undervisningen til meg, så det meste jeg lærer har jeg lært. Men det beste er, at jeg får snakke masse spansk! Vi har 6 timer spansk, og etter 4 timer bytter vi lærer. Denne læreren er litt mer motivert, og er meget glad i å snakke om dans, fiesta, øl og mat. I dag lærte jeg at kokain i Bolivia er den beste, og ikke den dårlige vi har i Europa. Det er DEN man blir dårlig av. Ikke den i Bolivia, som er ok. Han spurte også om det var mange single i Norge, for har kunne tenke seg en norsk kjæreste som kunne være mor til han og mor til hans barn (han er skilt, og har to barn). Bolivianske kvinner var han nemlig trette av! MEN; han hadde ikke behov for kjæreste enda, for han har en canadisk kjæreste nå. Men hun reiser snart. Han ville gjerne sende bilde av han og hans barn, så bare si i fra hvis noen er interesserte.
Språkskolen er sjarmerende på sitt vis, men jeg savner nok vår danske spansklærer Helle i Aalborg. Hun er fantastisk!

De siste dagene i La Paz gikk til å løpe fra kontor til kontor, men også til Cholita Wrestling. En boliviansk versjon av Hulk Hogan og den amerikanske wrestling, bare at her var det den tradisjonelle bolivianske damen mot mennene. Interessant, er det jeg kan si om det:)

Turen til Sucre var nydelig. Håper filme gav et lite innblikk i det flotte og forskjellige landskape Bolivia har å tilby. Sucre blir kalt Den hvite by, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor; alle bygningene er hvite. Det er mye varmere her og mer moderne enn La Paz. Byen bærer preg av den kolonistiske innflytelsen, men flott uansett. Her kan vi gjerne bli en stund. Byen er ikke så stor, så den er overkommelig, og utrolig billig. Mat på en litt fin restuarant koster ca 30 kr. De har også et utrolig lekkert frugt- og grønnsagsmarked, som jeg nesten er i hver dag. Hyggelig å snakke med de gamle damene som vil prøve å selge deg alt.

Stine og Søren er dessverre reist til Danmark, men kommer tilbake i slutten av november. Dermed er vi latt alene med spansken. Det positive i det er at vi bare må snakke! Her om dagen fikk vi besøk av huseieren, hvor vi hadde en lengere samtale om hva vi ikke hadde betalt for. Det gikk til sist, og jeg var rimelig fornøyd med vår spanske presentasjon. Christoffer har virkelig blitt bedre.

Til sist, bildedryss;

Det er alltid fest, opptog, musikk og fyrverkeri i de bolivianske gater,

Glad og fornøyd.

Illimani ca 5800 m

På grillfest utenfor La Paz med folk fra den danske ambassaden, IBIS og andre bolivianske klatreentusiaster.

Klar for avgang mot Sucre i vår kuule Land Cruiser.

I leiligheten i Sucre. En liten moteoppvisning av dagens innkjøp.

Christobal koser seg på takterrassen med tørket lamakjøtt og en pilsner.

I Tarabuco

Her hygger de seg med kokablader

Den tradisjonelle og den moderne mann.

Og den moderne kvinne:)

 Det var det! Kommenter gjerne.

Katarinas første video

Etter en 12 timers lang kjøre tur sydover, kom vi til Sucre natt til onsdag den 9. Vi var heldig å få arbeidsvisumet tirsdag, så vi kunne starte å kjøre tidligere enn planlagt. Dessverre er det omrokkeringer i departementet som skriver ut kjørekort, så vi må nok vente en mnd med å få kjøre landcruiseren vår. Jeg har lagt ut en liten film fra kjøreturen vår. Den er veldig "prøve-aktig", så ikke vær for kritisk:) Det har tatt meg evigheter og bare klippe filmen og legge til lyd. Mange ting som skal konverteres osv. Tålmodigheten rant ut, så her er resultatet.Kommer sterkere tilbake!

Oppdaterer igjen ganske snart med bilder og mer utfyllende skriverier om hva vi har gjort forrige uke. Men å er det siesta, før vi skal tilbake på språkskolen, så jeg skal ta en liten lur.

Hørs!

Bolivia

Mandag 31.10.11 kl 0530 lokal tid, landet vi i La Paz, Bolivias hovedstad i en høyde på ca 4060 m. Der sto Søren og Stine og tok oss vel i mot. Flyturen på ca 20 timer var rett og slett for jævlig!! Christoffer hadde vondt i ryggen, og jeg var så kvalm at jeg kastet opp. Det var en fryd og lande i kjølige La Paz, selv om Christoffer ble syk av høyden allerede da vi var  på vei ut av flyet. Stakkars Christoffer, han har vært syk stortsett hver dag. Først høydesyke, så mageinfeksjon og nå høydesyke igjen. Men han er på bedringens vei.
Lufta i La Paz er ekstremt tynn, så bare det å ta på seg klærne gjør at man blir tungpustet.

Bolivia er fantastisk! Med sine majestetiske fjell som ruver over byen, er synet imponerende. Bygningene ligger vegg i vegg opp langs de bratte fjellsidene, som gamle damer og menn overhodet ikke har problemer med å bestige. Heldigvis har turismen enda ikke fanget Bolivia, da den bolivianske kultur er sterkt gjennomtrengende. Cholitas'ene er tradisjonelle bolivianske kvinner, som er kjent for sine fargerike skjørt og bowler hatt, og kan finnes over alt i La Paz. Små, runde damer som nesten løper opp de bratte bakkene, med en kondis som svarer til Petter Northug. Bolivianerne er ikke det mest utadvendte folkeslaget, men er svært hjelpsomme når vi spør. Med det lille spanske jeg og Christoffer har lært, er de meget hjelpsomme. Vi har enda ikke gjort noen fatal språklige feil (tror vi), men det skal nok komme.

Første dag i La paz gikk til å registrere oss som arbeidere, et slags arbeidsvisum kan man si. Det tok sin tid. Frem og tilbake, til alle mulige kontorer før det gikk i orden. Så nå håper vi bare på at det skal være klart til mandag.

Tirsdagen reiste vi på "ruste-sammen" tur med Stine og Søren. Dagen startet med at vi kjørte til 4600 m høyde. Her skulle vi Mountain bike fra 4600m og ned til ca 1200 m. Veien vi syklet på skal vist være verdens farligste vei, og kalles The Death Road. Vi brukte ca 4 timer på hele turen ned, inkl stopp. Det var vildt!Mye fart og moro.

Etter turen kom vil til byen Coroico. Her leide vi en leilighet som lå i fjellskråninga. Det var en fantastisk utsikt!  Det ble mye hengekøy ligging, lesing og avslapning. Christoffer fikk dårlig mage her, så jeg og Christoffer måtte overnatte en ekstra natt.

Hotellets beliggenhet var utrolig! Leiligheten hadde et fritt utsyn til jungelen og de majestetiske fjellene. Jeg lå mange timer i hengekøyen, bare for å beundre den flotte utsikten og høre på de deilige fuglelydene. Det var en annen lyd enn måsa i Kirkenes, når våren nærmer seg. Om kvelden kunne vi se ildfluer! Dagene i Coroico ble rolige, siden Christoffer ble så syk, men det gjorde ingenting, da området virkelig var avslappende.

Nå har vi akkurat komme tilbake til La Paz, etter en 2,5 timers nervepirrende kjøretur. Nå skal vi møtes med Stine og Søren for å ordne visittkort, og spise. Jeg er sulten.

Btw, vi er 5 timer bak DK og Norge.

Utsikt fra hotellet i La Paz. 

For å få arbeidsvisumet måtte vi utfylle et skjema med maskinskrevet bokstaver fra en skirvemaskin. I Bolivia finnes det mange boder som gjør dette:) Nesten ingen har internett, så alt som skal printes og kopieres, foregår i butikker.

Utsikt om kvelden. Det er kaldt om kvelden her i høylandet, så jeg klarte ikke lukke opp vinduet for å ta bilde:)

Vi er klare for mountain biking on The Death Road!

Her er start, og vi er ca 4600 m over havet.

Vi did it!

Leiligheten i Coroico. Stine og Søren koser seg i hengekøya

Første kveld var Christoffer frisk, så da ble det gitarspill og Kumbaya my Lord.

Utsikt over Corioco. Magnificent!

Chiller i hengekøya. Det er mitt første kjøp når jeg kommer fra Bolivia. 

P.S Noen ganger tar det en evighet å få laste opp bildene, så jeg må være selektiv. Ville gjerne vise dere alt, men som mange andre ting i Bolivia, er nette ustabilt.