Snart er mars forbi

Dagene fyker avgårde her! Nå er det under ti dager til vi skal møte mine foreldre i Brasil! Der skal vi være i en uke, så drar vi videre til Bolivia, for å vise frem hvor vi holder til i disse 15 mnd. Vi jubler av glede=) Skal bli så deilig å se kjent folk, snakke om alt mulig, sole oss på Cobacabana og se masse folk.

De siste ukene har vi kun vært i San Lucas og arbeidet. Egentlig veldig deilig, da vi føler vi kommer mere inn i både aktivitetene og spansken. Stine og Søren dro på onsdag på ferie, så nå styrer vi sjappa i litt over 10 dager. Dermed blir det mindre dansk på kontoret og mere spansk. Føler jeg er blitt litt bedre allerede. Wilson, vår ene bolivianske ansatt som er lege, og jeg og Chris var de eneste på kontoret de siste dagene. Derfor inviterte vi Wilson på middag og noen øl. Det ble fort flere øl med bolivianske drikkespill. Det var en kjempe hyggelig og artig aften.

Helga før var det turnering for alle helsepersonell i regionen i en ”nærliggende” landsby (ca 2,5 time på en ekstremt dårlig vei. Vi ble godt ristet på den turen). Her ble det spilt basket, futsal og volleyball. Desverre var vi kun med den ene dagen. Jeg meldte meg på jentenes fotballag, til tross for mine 9 år uten ballberøring med fot, og scorte pikade mæ TO mål! Jeg hadde vel også en fordel ved å være ett hode høyere end alle andre. Det var utrolig skøy, selvom jeg bare fikk spilt en kamp. Og det var for så vidt nok, for det var ekstremt tungt og spille futsal i denne høyden. Christoffer fikk ikke spilt noe særlig futsal, da det var kommet en regel om at, kun en hvit om gangen kunne være på banen. Dermed måtte han og Søren bytte. Men basket fikk han spilt. Selvom det var mere handball over hans spillingJ

Det som er så fint med disse sammenkomstene, er at ALLE deltager, til og med sykehussjefen. Arrangementet varer i to dager fra syv om morgenen til to om natta. Vi fikk nok kl 2100 og kjørte hjem.

Ellers så er jeg og Christoffer i gang med å trene  til å bestige Huyana Potosí (litt over 6000 m), som vi skal til  i juni. Det er ikke akkurat vanskelig å finne et fjell for å øve seg på her i Bolivia. Vi har gått to turer så langt på samme fjell, men på lørdag bestemte vi oss for å gå litt lengere. Til sammen brukte vi 5 timer på hele turen og var rimelig utslitte da vi kom hjem. Etterpå ble vi liggende i sofaen å se Seinfield i mange timer.

Søndag kjørte vi til Potosí for å hente de to andre ansatte, Vicky og Christina, som har vært på innkjøp i La Paz til den nye aktiviteten vår, helseundervisning i barneskolen. Jeg og Christoffer sov på et mindre pent hostel. På det første rommet lå det kjeks i sengen og det andre rommet hadde store fuktskader. Vi ble stadig vekk på rom nr to, til tross for Christoffers mange fortellinger om helseskader ved å sove på et rom som sådann. Han ville heller ikke ta av seg klærne når vi skulle legge oss:)

Pusen har det godt, og vil alltid være sammen med meg. Jeg tror den liker meg best:)Jeg tror vi gir han for mye mat, for han begynner å bli god og rund.

God Påske alle sammen! Jeg skrive nok ikke før mine foreldre er reist hjem igjen. Selvom det skal bli deilig med sol og varme, blir det trist og ikke kunne være på ei fullpakket hytte i nord med hyling og skriking, langrenn, bål, pølser og badstue. Kommer til å savne søstrene Kildemo med menn og Bullesan!!

Klemzzzz

Christoffer

I farta.

På tur.

Endelig på toppen! Litt over 4000 m.

Glad og fri

Bebyggelsen i midten er San Lucas. Midt mellom enorme fjell ligger landsbyen.

På venstre side av dette fjellet (Toblerone) gikk vi opp til toppen. Så fortsatte vi videre til neste fjelltopp som er noen 100 meter høyere.

En liten siseta med Wilbek.

På vej nedover fra vår fjelltur. Vi var rimelige sjelven i lårene her.

 

Karneval og kjørekort

 

Jeg husker ikke helt hvornår jeg sist skrev et innlegg, men en stund siden er det vist. Jeg kan i allefall starte med og fortelle om den opplevelsen som har gjort at vår tålmodighet har blitt grande. Vi skulle nemlig på et på et meget vigtig møte med sykehussjefen for kommuen vi bor i, undervisningsdirektøren, presidenten for vår primære samarbeidspartner (bondeforeningen La Central, som by the way har utrolig stor innflytelse i kommunen), borgemesteren og andre autoritære personer, samt hundrevis lokale. Møtet skulle begynne 0900, men da vi kom 1045 var det enda ikke gått i gang. Til siste gikk møtet i gang og startet så fint med en presentasjon af de forskjellige politiske personer. Denne presentasjonen vart så i 2,5 time. Like før pausen kom et lite band og spilte tradisjonell musikk for oss. Litt falskt, men sjarmerende på sitt vis.

Etter en 2 timers descanso, var møtet i gang. Her ble helse/sundhedstemaet diskutert…på quechua (et av indianerspråkene i Sør-Amerika)…så vi kan trygt si at vi ikke forstod særlig mye. Man kan ikke akkurat skryte av organsieringen og planleggingen av møtet. Først ble over hundre personer presset inn i et lite rom med ca 20 stoler, og resten måtte sitte på betonggulv. Midt i møte fant de ansvarlige ut at det var nødvendig å bytte lokale. Gamle menn på sikkert 70 år løp til lokalet for å få en sitteplass. Og her ble vi sittende til kl 2000, og da trodde vi  at  møtet var ferdig. Det var det ikke, derimot en pause. Da klokken ble 2330, og ryggen rimelig ødelagt, rumpa flat, flere poser med koka var tømt og tygget og sundhedstemaet var ferdig, var det på tide å gå. Da gjenstod det bare to temaer igjen, transport og kultur. Ryktene sier at møte ble først ferdig kl 0400, altså et helt alminnelig boliviansk møte.

15.februar kjørte vi til Sucre. Her skulle blandt annet årsregskapet leveres til en revisor, og sjekke hvordan det sto til vår nye bil. Det er ikke bare bare å få bilen levert og klar til kjøring her i Bolivia. Men snart er den klar, forhåpentligvis. Tålmodighet er det første man lærer her nede.

Det har også vært karnevalstid i hele Sør-Amerika, hvilket betyr mange parader, mange korps, MASSE vanngevær, vannballonger og skum. Spesielt mye vann og skum på gringos! Så i ca en uke gikk vi med regntøy og hette.

Men for å få oppleve den største karnevalsfeiringen i Bolivia, dro vi til Oruro. I byen Oruro er de største livlige, fargefulle og enorme parader. Vi kjøpte sitte plass (ikke mange meterne fra Evo Moralez, Bolivias president) og så på feiringen i flere timer. En virkelig flott opplevelse! Vi ble så stormtatt at vi kjøpte kostymer og masker. Bildene kan dere se nedenfor. Kul, hæ?!

Og nå er vi i La Paz, og endelig har vi fått kjørekort! Det var vigtig. Så jeg har fått prøvekjøre landcruiseren, da vi dro på en liten utflukt på lørdag. Christoffer har vært dårlig i tre dager og klarte dessverre ikke å kjøre. Han har gjennomgått mye sykdom, stakkar! Ellers har vi vært på kino og sett fotballkamp. Dommerne måtte geleides ut av fire politimenn med full påkledning av beskyttelsesutstyr. Artig opplevelse!

Nos vemos, amigos!

Her er litt bilder fra karnevalet i Oruro.

Mye dans og morro!

La esposa del diablo, djævelens kone

På fotballkamp i La Paz.

Sånn starter en fotballkamp i Bolivia.

El diablo. Jeg og Stine kjøpte en maske hver som souvenir

Enda en liten souvenir. Et typisk kostyme for kvinnene i Bolivia. vel og merke, den mer yngre generasjoen. Kostet kun 400 kr for en hjemmelaget kostyme. Klar for karneval i Aalborg 2013!

Hver morgen leses det litt.

Kontoret vårt.

Chris Cross utenfor La Paz. Tror det er Illamani i bakgrunden.

P.S Dette innlegget ble postet senere enn jeg planlagte. Vi er nemlig i San Lucas nu, men har ikke kunne laste opp innlegget pga sykdom og strømavbrudd.