Snart er mars forbi

Dagene fyker avgårde her! Nå er det under ti dager til vi skal møte mine foreldre i Brasil! Der skal vi være i en uke, så drar vi videre til Bolivia, for å vise frem hvor vi holder til i disse 15 mnd. Vi jubler av glede=) Skal bli så deilig å se kjent folk, snakke om alt mulig, sole oss på Cobacabana og se masse folk.

De siste ukene har vi kun vært i San Lucas og arbeidet. Egentlig veldig deilig, da vi føler vi kommer mere inn i både aktivitetene og spansken. Stine og Søren dro på onsdag på ferie, så nå styrer vi sjappa i litt over 10 dager. Dermed blir det mindre dansk på kontoret og mere spansk. Føler jeg er blitt litt bedre allerede. Wilson, vår ene bolivianske ansatt som er lege, og jeg og Chris var de eneste på kontoret de siste dagene. Derfor inviterte vi Wilson på middag og noen øl. Det ble fort flere øl med bolivianske drikkespill. Det var en kjempe hyggelig og artig aften.

Helga før var det turnering for alle helsepersonell i regionen i en ”nærliggende” landsby (ca 2,5 time på en ekstremt dårlig vei. Vi ble godt ristet på den turen). Her ble det spilt basket, futsal og volleyball. Desverre var vi kun med den ene dagen. Jeg meldte meg på jentenes fotballag, til tross for mine 9 år uten ballberøring med fot, og scorte pikade mæ TO mål! Jeg hadde vel også en fordel ved å være ett hode høyere end alle andre. Det var utrolig skøy, selvom jeg bare fikk spilt en kamp. Og det var for så vidt nok, for det var ekstremt tungt og spille futsal i denne høyden. Christoffer fikk ikke spilt noe særlig futsal, da det var kommet en regel om at, kun en hvit om gangen kunne være på banen. Dermed måtte han og Søren bytte. Men basket fikk han spilt. Selvom det var mere handball over hans spillingJ

Det som er så fint med disse sammenkomstene, er at ALLE deltager, til og med sykehussjefen. Arrangementet varer i to dager fra syv om morgenen til to om natta. Vi fikk nok kl 2100 og kjørte hjem.

Ellers så er jeg og Christoffer i gang med å trene  til å bestige Huyana Potosí (litt over 6000 m), som vi skal til  i juni. Det er ikke akkurat vanskelig å finne et fjell for å øve seg på her i Bolivia. Vi har gått to turer så langt på samme fjell, men på lørdag bestemte vi oss for å gå litt lengere. Til sammen brukte vi 5 timer på hele turen og var rimelig utslitte da vi kom hjem. Etterpå ble vi liggende i sofaen å se Seinfield i mange timer.

Søndag kjørte vi til Potosí for å hente de to andre ansatte, Vicky og Christina, som har vært på innkjøp i La Paz til den nye aktiviteten vår, helseundervisning i barneskolen. Jeg og Christoffer sov på et mindre pent hostel. På det første rommet lå det kjeks i sengen og det andre rommet hadde store fuktskader. Vi ble stadig vekk på rom nr to, til tross for Christoffers mange fortellinger om helseskader ved å sove på et rom som sådann. Han ville heller ikke ta av seg klærne når vi skulle legge oss:)

Pusen har det godt, og vil alltid være sammen med meg. Jeg tror den liker meg best:)Jeg tror vi gir han for mye mat, for han begynner å bli god og rund.

God Påske alle sammen! Jeg skrive nok ikke før mine foreldre er reist hjem igjen. Selvom det skal bli deilig med sol og varme, blir det trist og ikke kunne være på ei fullpakket hytte i nord med hyling og skriking, langrenn, bål, pølser og badstue. Kommer til å savne søstrene Kildemo med menn og Bullesan!!

Klemzzzz

Christoffer

I farta.

På tur.

Endelig på toppen! Litt over 4000 m.

Glad og fri

Bebyggelsen i midten er San Lucas. Midt mellom enorme fjell ligger landsbyen.

På venstre side av dette fjellet (Toblerone) gikk vi opp til toppen. Så fortsatte vi videre til neste fjelltopp som er noen 100 meter høyere.

En liten siseta med Wilbek.

På vej nedover fra vår fjelltur. Vi var rimelige sjelven i lårene her.