Huayna Potosí

Yes, we fucking did it! Vi dosa oppover 6088 moh. E d nån som kan slå den?! Dosing og dosing, kan jeg egentlig ikke kalde det for. Det var utrolig hardt, tungt, slitsomt og alle andre synonymer for hardt arbeid. Aldri mer fjellbestigning, tenkte jeg ca 70% av turenJ Motivasjonen var senga som venta på hotellet i La Paz og en iskald øl. Hadde ikke drukket noen form for alkohol på riktig lang tid, så det så jeg SVÆRT frem til!

Vi startet turen torsdag 28.juni. En minibuss kjørte oss til første Basecamp som lå i 4800 m høyde. Her skulle vi avklimatisere oss før vi gikk til neste høyde. Senere på dagen, etter lunsj, gikk vi i ca 1 time til en isbre. Der øvde vi oss å gå med ustyret vårt som var en ishakke og piggsko ,og det å gå i tau. Vi fikk også prøvd oss på å klatre i en isvegg. Det var kuuuult! Så bar det hjem att, hvor vi fikk servert middag. Resten av kvelden slappet vi av foran peisen.

Neste dag skulle vi gå til High Basecamp som lå i 5300m høyde. Turen opp hit tok ca 3,5 time, og vi skulle bære alt vårt utstyr opp. Sekken min veide 10-12 kg, og det var utrolig tungt å bære den når vi skulle gå oppover. De siste 400 m måtte jeg gå i svæææært rolig tempo (ett skritt om gangen)i ca 1 min, og så pause i 15 sek. Dette partiet var det hardeste for min del i løpet av hele turen. Da vi (endelig) kom opp til High Basecamp fikk vi middag, kokte nudler og to pølserJ Hytta var liten og hadde kun plass til madrasser og et stormkjøkken. Vi gikk i seng kl 1900 da vi skulle stå opp kl 0100 for å påbegynne bestigningen av det hardeste partiet. Jeg tror jeg sov i 1 time, og Christoffer fikk hodepine og var nervøs for at han ikke ville kunne gå. Guidene fortalte at i hver gruppe på 8 stk var det nesten alltid en som ikke klarte å fullføre pga høyden. Men da kl var 0200 og vi skulle gå, var Christoffer heldigvis bedre og valgte å prøve. Jeg, Christoffer og en guide gikk i samme tau. Det var bekkmørkt, men snøen lyste litt opp, og himmelen var spekket med stjerner. Langt der fremme kunne man se toppen, og jeg følte jeg skulle bestige Mount Everest. Har dere noen gang sett en dokumentarfilm om Everest, og hvor de filmer om natta fjelltoppen de skal bestige? Det var nesten det samme synet! FANTASTISK! Jeg tenkte at dette ville være noen av de mest ekstreme opplevelser jeg noensinne kommer til å oppleve.

Jeg var litt små skjelven og nervøs da turen begynte fordi jeg lurte på hvor hardt det ville bli, og på om jeg ville klare det. Det var tungt med en gang selv om vi tok det langsomt. Hver halve time tok i pause, og det ble kaldere og kaldere, og mere vind for hvert stopp, og matlysten ble mindre og mindre. Til sist måtte jeg presse ned en fjerdedel av en Snickers for å få litt energi. Aldri mer Snickers. Mens vi gikk kunne vi se flere hodelykter lenger nede fra oss Storsett hele turen gikk steilt oppover, men den siste timen var som å gå i en branntrapp. Den aller siste halvtime var litt nervepirrende. Jeg var ikke helt forberedt på det siste partiet. Da skulle vi nemlig bruke ishakken og nesten balansere langs fjellveggen. Stien var så smal at det var kun plass til en fot langs veggen, og på begge sider var det et stup på ca 800 m. Så det var bare om å gjøre å holde seg godt fast.

Vi nådde toppen ca 20 min før soloppgang. Det var fantastisk flott å se utover landskapet, men vinden var sterk, og derfor isende kaldt. Jeg ville bare få tatt et bilde og så komme meg ned igjen.

Turen ned var ikke slitsomt for lungene, men for rumpa og lårene! Aaaaah, for en ubehagelig smerte! Vi brukte 2 timer til High Basecamp, altså halvparten av det vi brukte opp. På Basecampen skulle vi bare pakke soveposer og forsette til den første Basecampen. Åh, det var en pine for lårene, men guiden pisket meg videre. Kl . 10.30 lørdag 30.juni var vi nede. Slitne, men ufattelig glade for at vi hadde klart det! Det var en kanon opplevelse og så ekstremt! Kanskje vil jeg prøve et høyere fjell en gang i fremtiden, men nå er jeg mer enn tilfreds med å ha besteget Huayna Potosí. Mitt første ordentlige fjellJ

Siden Huayna  er de nye, Emilie og Jonas, godt mottatt med akkrediteringspapirer, nesten førekort, vel overstått overlaps tur til Lago Titicaca, verdens høyst beliggende innsjø, og er nå installert i Sucre for å gå på språkskole i tre uker. Den mengde øl som gikk tapt til treningen for Huayna har vi i hvertfall tatt igjen i løpet av de tre siste ukeneJ

Jeg og gubben er tilbake i San Lucas, men drar tilbake til Sucre neste fredag. Da blir vi i 10 dager for å gå på språkskole. Trenger nye inputs til spansken.

Oppdaterer ganske snart igjen for å fortelle om masse annet nytt som har skjedd.

Love and peace, meanwhile!

Bildene er dsv litt i hulteibulter(hvordan skrive man det egentlig?), så les underteksen for å finne ut hvor bildet er tatt fra.

Her er vi på toppen like etter soloppgang, ca kl 0645

Dette var det siste partiet, hvor det var utrolig smalt å går. Vi måtte bruke ishakke i tilfelle vi skulle falle.

Så er vi på toppen 6088 moh. Det var så mye vind at jeg ville bare hurtigst mulig ned.

Noen få meter fra toppen. her var det stadig vekk mørkt. kl var ca 0615.

På vei hjem. kl er ca 0830 her. Deilig å gå med sola som varma, men utrolig sliten i bena. Endelig kunne vi se hvor vi hadde gått i bekkmørket.

På vei hjem.

Så er vi klar til å gå til High Bascampe. Toppen i bakgrunden er de 6088 moh. kl er ca 1230 her.

På High Basecamp. ca 5300 m kl 1700

Inni High Basecamp, hvor vi får servert kveldsmat kl 1730 og varm te. Jeg var utrolig sliten etter denne turen, og var spent hvordan jeg ville klare det mot toppen. Christofer hadde begynt å få hodepine her.

Så er vi klare til å gå mot toppen. kl er 0200.

På vei til High camp. Sliiiiten.....

Bildet er tatt fra første Basecamp.

På toppen endelig!

Her kommer vi gående i tau:)