Ai ai ai, hvor har det gått raskt de siste to måneder! Vi
har hente Emilie og Jonas i La Paz, vært i bryllupp i Santa Cruz, vært på
språkskole i Sucre, hatt besøk av Andreas og Jonas, Salar de Uyuni, minebesøk,
farvel og velkommen fest, kommuneforhandliger! Hvor skal jeg starte?
Jo, med brylluppet vi var i Santa Cruz hos to bolivianere vi
har blitt kjent med her nede. Det var et katolsk bryllupp, så det var noe nytt
for oss, samtidig med at det var boliviansk. Først i kirken, så i et lokale,
hvor det stortsett var dans hele natten! Alle danset, til og med ekteparet på
80 år som så vidt kunne gå. Artig opplevelse, men bandet spilte utrolig høy
musikk, så vi kunne nesten ikke prate med hverandre.
Deretter dro vi tilbake til San Lucas for å arbeide litt,
hvor vi sener dro tilbake til Sucre og tok en uke språkskole. 1. august kom
Andreas og Jonas på besøk, hvilket var utrolig sjovt! Jeg jobbet litt da de var
her, men Christoffer hadde fri under hele oppholdet, så de hygget seg masse.
Den siste delen av ferien tok vi til Potosí hvor vi gikk inn i minenen i Cierro
Rico. Vi dro lørdagskveld så det var ingen på arbeid i minenen, men vi møtte
heldigvis en minearbeider. Vi ga han kokablader og 96% sprit som han gjerne
ville dele med oss. Han var svært snakksalig, så vi ble sittende i pauserommet
i minen å snakke i nærmere i en time. Han spanderte rikelig med sprit blandet
med vann, men heldigvis har bolivianerne en tradisjon hvor man allltid skal gi
til alkohol til moder jord (Pacha Mama) før man selv tar en slurk. Dermed enten
det med at Moder Jord ble rimelig beruset. Dette gjør de for at hell skal følge
dem. Da vi til sist måttte gå videre ga han alle oss en liten sølvklump, han
hadde funnet i minnenJ
Det var stas, og skulle gi oss og vår familie hell i fremtiden.
Dagen etterpå kjørte vi til saltørkenen og tok noen artige
bilder som dere kan se nedenunder.
Så skulle vi kjøre til Sucre, 6 timer. Da vi var ca 8 km
utenfor Sucre, var det kraftedeme blokade! Noe som ikke er unormalt i Bolivia,
men jeg og Christoffer har vært heldig og ikke støtt på noen...til nu. Dermed
måtte vi kjøre tilbake til Potosí, som er ca 2 timer fra Sucre, overnatte der,
og videre kjøre en MEGA omvei over fjellene gjennom alle mulige små landsbyer,
hvilket tok 6 timer. Men vi kom til Sucre til sist. Bolivianere oppretter
blokader hvis de føler seg urettferdig behandlet og vil oppnå noe ved hjelp av
demonstrasjon, hvilket i Bolivia er blokader for transport.
I Sucre gjorde vi en liten shopperunde og sendte Andreas og
Jonas godt hjem dagen etterpå. Jeg fikk også hentet en 4,5 kg pakke som Anne
Mette har sendt helt fra Kirkenes. Der var det mye godsaker som godteri fra
Norge, bøker, super musikk og et hilarious
brev med updates fra Sør- Varanger. Så er det flere som ønsker og sende en
pakke, er det ingen her nede som hindrer dere.
Da vi kom til San Lucas var det bare å gå i gang med
forberedelsene til Stine og Sørens farvelfest og Emilie og Jonas velkomstfest.
Det kom ca 50 mennesker og vi hadde en kjempe fest med Elio som DjJ Dagen etterpå reiste
Stine og Søren hjem til DK, så nå er deres epoke over. Nå er det Christoffer og
jeg som har mest kjennskap til prosjektet, og skal videreføre vår viten til
Emilie og Jonas. Litt skummelt, da vi er mer eller mindre de ansvarlige for at
ting går nogenlunde ok her nede. Men så kommer nok spansken til å akselere
litt.
Neida, så vi har nu vasa rundt de siste to månedan! Nu er vi
i San Lucas og blir her til slutten av september, hvilket er utrolig deilig, da
vi har vært Bolivia rundt de siste månedene. Idag hadde jeg og Emilie et kommunalt
forhandlingsmøte om IMCC’s budsjett for 2013. Jeg skulle holde en fremleggelse
på ca 20 min for borgemesteren, regnskapsføreren, utviklingsplanleggeren og to
av våre samarbeidspartnere på Rådhuset. Etterpå skulle de godkjenne vårt
budsjett. Det var litt nervepirrende, da jeg er langt i fra stødig i spansk.
Men det gikk overraskende bra, selvom de stilte flere spørsmål enn hva vi hadde
forventet, og ønsket at vi ga litt flere penger til diverse aktiviteter. Jeg og
Emilie forhandlet oss frem til noe brukbart. I morgen gjentas presentasjonen
for administrasjonen på sykehuset. Forhandlingen avsluttes på mandag da jeg og
Emilie skal presentere budsjettet for mer eller mindre 300 mennesker. Jeg er
ikke den beste fremlegger, men det verste er overstått, så jeg er positiv.
Nå skal vi hygge med Emilie og Jonas. Jonas elsker å lage
mat, og har ved flere anledninger fått Christoffer til å være kjøkkenassistent.
Det er på tide gutten lærer å lage mat! Det ser jeg frem til.
Hørs en eller annen gang, folks! Håper livet står bra til
hos alle og enhver! Det gjør det i hvertfall her nede!
Trykk på bildet for å se flere bilder:
 |
| Julia-august |
