Utfordringer i San Lucas

Jærra, her i San Lucas skjer det litt av hvert. Jeg tror jeg vil starte med den beste historien. Cristina, vår ansatte og koordinator for aktiviteten helseundervisning i skolene, fikk i juli førerkort. Her snakker vi førerkort sendt i postkassa! Hun kan IKKE kjøre, men vi er optimistiske om at hun skal lære. Derfor har vi forsøkt å finne en sjåfør som kan kjøre på de farlige strekningene, og øve med henne på de lettere stedene. I august fant vi Alfredo som var flink og snill, men etter at han hadde kjørt med Cristina valgte han og stoppe da ”jeg har en kone å komme hjem til”. ”Ok, det er akseptabelt”, sa vi. Dermed gikk vi i gang med å finne en ny. Det viste seg å ikke være særlig lett. Men en fredag i forrige uke kom en snill og eldre herre for å søke på jobben. Selv om han hadde førerkort ville vi gjerne prøvekjøre med han. Lørdagskveld, etter en lang dag med basketball, fotsal og volly med sykehuset, skulle Christoffer og Cristina ta en prøvetur med denne eldre herren. Bilene er parkert i en garasje og skal alltid rygges ut, hvor man videre må svinge til enten høyre eller venstre når man kommer ut av garasjen for at unngå å kjøre i en lang vegg på den andre siden av veien. Han satte seg i bilen, og allerede der startet vår bekymring om han overhode kunne kjøre. Han startet og trykke på alle mulige knapper. Straks gikk nødlysene i gang, blinkelys, langlys og foruten fikk til og med en vask. Etter ca åtte minutter med all denne testing av forskjellig lys, gikk motoren i gang. Stille og rolig gikk han i gang med å rygge, men plutselig fikk han fart på kjøretøyet…… å rett i veggen på den andre siden av veien! Hele fem meter av veggen bikket bakover. Heldigvis har man ikke mye murstein her, men det meste av hus og vegg er bygget opp med leire, så bilen fikk ikke de største skadene. Jeg, som sto og så hele hendelsen, prøvde tidlig i forløpet, da jeg kunne se det ville gå galt, å rope ”PARE PARE!!” Stopp, stopp, men uten hell. Mannen, han var helt fortumlet, og sa han ville komme i morgen tidlig å reparere veggen. Christoffer fortalte at vi vist nok trengte en med litt mer erfaring. ”Bueno, så dere trenger en med mer erfaring, ja?”, spurte han, i håp om det fremdeles var en mulighet for at han kunne få jobben. ”Eeeeeh, ja”.

Neste dag banket han på døren litt over åtte, en søndagsmorgen, og gikk i gang med reparasjonen av veggen. Det tok han faktisk kun ca åtte timer å lage den. Da han var ferdig spurte han Christoffer om det ikke var mulig å få litt penger til noe å drikke. Christoffer fortalte at vi har vann han kunne få. ”Jeg tenkte på noe litt sterkere, og jeg har en kompis her. Vi kunne godt tenkt oss noen Cervezas (øl).”Og som takk for det gode arbeidet han hadde gjort med veggen, ga Christoffer han en 20’er. Glad og fornøyd gikk han og kjøpte en øl til han og kompisen, og siden har vi ikke sett han.

Heldigvis fant vi en mer erfaren kjører i løpet av noen dager, så vi tror det problemet er ute av verden.

Ellers hadde jeg og Emilie et heftig personalmøte med tre av de fire ansatte. Emilie hadde bakt kake og vi var klare til å ha et hyggelig møte… det skjedde ikke! Der fikk vi vite at regnskapet er virkelig en svak post på prosjektet nå! Jeg som er regnskapsfører tok jo dette litt personlig, selv om det som ble sakt ikke er helt riktig, da vi ikke vil innblande de ansatte i vårt regnskap. Den ene kritikken etter den andre. Jeg prøvde så godt som mulig å forklare, men det er slettes ikke lett på spansk! Så det å være leder for ansatte på 35-45 år, som har jobbet med prosjektet i lengre tid enn hva vi har gjort, er ikke alltid en fryd. Det hele enten med, at Christoffer måtte gå ned til en av våre ansatt, som til tider kan være litt av en dramaqueen, for å fortelle at det ikke var ok å snakke sånn til sine sjefer. Bolivia er et mannsjåvinistisk samfunn, og det er nok ikke lett for våre mannlige ansatte å ta ordre fra unge jenter. Vår ene mannlige ansatte klarte til og med å si at Christoffer var kaptein til meg og Emilie. DA så vi rødt, begge to! Men han kom opp til huset vårt og bad om unnskyldning, hvilket var godt.

Det er mange utfordringer her som man kanskje ikke finner der hjemme. Men det er bare viktig at vi dansker (her nede må jeg dessverre kalle meg selv for en danske, ellers forstår de ingenting)holder sammen, støtter og roser hverandres arbeid, da de bolivianske ansatte noen ganger har vanskeligheter med å se at det vi gjør er til beste for prosjektet. Selvfølgelig lytter vi på de ansatte, da det er dem som arbeider på landet med befolkningen og har utrolig masse erfaringer og ikke minst kjenner til kultur og tradisjonen, som man mange ganger må ta hensyn til, selv om man vil eller ikke. Uten dem hadde vi ikke kommet langt.

Så en litt hard uke har det vært, men man lærer vel noe av det. Som at førerkort i Bolivia har NULL betydning!

I går feiret vi Emilies fødselsdag, og inviterte de ansatte. Heldigvis var det ingen sure miner, tror faktisk de hadde litt dårlig samvittighet etter fredagens møte. Så vi hadde en hyggelig aften sammen. Manglet kun Wilson.

Btw, har vi fått super fast internett, så nå er det ingen problemer (nesten) å legge opp bilder på bloggen. Kan endelig se bildene som blir lagt op på Facebook og:)

Helt til sist vil jeg klappe meg selv på skuldra og si at jeg klarte å fremlegge en brukbar presentasjon om vårt budsjett til ca 300 mennekser i slutten av august på spansk. Jeg er meget fornøyd med det, da jeg alltid stokker og stammer rundt i ordene når jeg har en presentasjon til 3 stykker på universitetet. Dessverre var ikke Christoffer der for å være vitne til denne store begivenheten. Han måtte til Sucre. Derimot har vi en ny presentasjon for det regionale helseministeriet neste uke. Håper det går like godt!

Ha en fin fin september. 

Her er vi i Chunco. ca 3 timers bilkjørsel og en times gange. Vi er på en skole for å ha oppfølgning på det vi har lært lærerne i vår. Om lærerne har vært gode til å undervise elevene i tannhygiene og ernæring. Dette bilde er ikke en  del av oppfølgningen, men det var bare artig å se at de slakta en geit på skolegården.

På klasserummet til en 6.klasse. Bak på veggen kan man se at de har laget plansjer om tannhygiene og ernæring. Kjempe bra, kids!

Her sitter Emilie og Doña Antonia og venter på Cristina og Doña Inocensia fra landsbyen Cuncho. Tror vi ventet en time.

Her er vi på et verksted med Wilson hvor han underviser de tradisjonelle behandlerne i å lage hostesaft ved hjelp av bla planter.

To kvinnelige fødselshjelpere. Det er mange forskellige undergrupper for de tradisjonelle behandlere.

Inicensia og Antonia. To av våre fire kokkekoner. De er bare fantastiske. De ble med oss å gå til Cuncho.

Her står vi i hagen vår. Våre ansatte Elio, Vicky og Cristina (minus Wilson), og våre kokkekoner Inocensica, Antonia og Cristina (minus Modesta). Sammen med en tradisjonell behandler som ville ha en liten sermoni for IMCC, om at det skal gå oss godt i fremtiden. Da brenner de kokablader, en falsk dollar, drops etc. Hvor vi etterpå skal ta en slurk vin og en slurk singani, samt gi litt til Moder jord.

Sermonien

På Emilies fødselsdag.

Jonas, Paulita og Vicky. Paulita er virkelig en liten diva. Fantastisk unge.

Og her er hullet i veggen etter en prøvekjøring med en "sjåfør"

Og til sist, den lille bulle katta vår, Wilbeck. I går glefset han i seg en mus. Sååå flink!